I juni arrangerer Norli bokhandel en tegneserieutstilling på Nasjonalgalleriet - i samarbeid med forlagene Egmont, Strand, Aschehoug, Fontini, Cappelen Damm, Gyldendal, Bonnier med flere. Utstillingen viser bredden av det som utgis av nye norske tegneserier for unge lesere. Boka Tegneserienes Historie, av Øyvind Holen og meg, fungerer som en ramme for utstillingen.
Skoleklasser kan bestille omvisning. De kan også bestille foredrag, kurs eller workshop med Victor Nordahl, Josef Yohannes, Helen Kaldheim, Marius Henriksen, Sara Hjardar, Noor M. Eckhoff, John Jamtli, H.L Phoenix (Helge Lee), Cha Sandmæl eller meg.
For mer informasjon:
Innledning: Hva er cartoon?
The Golden Age of Cartoon Animation, de korte tegnefilmenes gullalder, varte fra 1928 til ca 1970. Kortfilmene ble vist på kino som forfilmer før feature films (helaftens spillefilmer). Gullalderen startet med filmen Steamboat Willie - den første tegnefilmen med synkronisert lyd, musikk og stemmeskuespillere. Dessuten introduserte filmen Mikke Mus.
Dette var også Hollywoods gullalder, med The Studio System. De store filmstudioene trente og utviklet filmstjerner som de ansatte under kontrakt. På tilsvarende måte utviklet tegnefilmstudioene sine egne stjerner: Tegnefilmfigurene. Fleischer Studios hadde Betty Boop (1930). Disney hadde Mikke Mus (1928), Langbein (1932) og Donald Duck (1934). Warner Bros hadde Daffy Duck (1937), Elmer Midd (1937), Snurre Sprett (1940), Per Ulv og Bippe Stankelbein (begge 1949). Universal hadde Hakke Hakkespett (1940). Metro Goldwyn-Mayer (MGM) hadde Tom & Jerry (1940).
Humorous Phases of Funny Faces (1906) av James Stuart Blackton
Innledning: Hva er cartoon?
Filmmediet kom i 1895, og tidlig på 1900-tallet begynte de første eksperimentene med trickfilming og tegnefilm. Humorous Phases of Funny Faces fra 1906 bestod av hvite krittstreker på en tavle. Fantasmagorie fra 1908 var tegnet på papir, men ble vist i negativ for å oppnå et lignende uttrykk. Disse filmene blir ofte omtalt som verdens første tegnefilmer.
Filmskaperne var mest opptatt de tekniske nyvinningene. Da de så hvor arbeidskrevende det var å tegne 20 (senere 24) tegninger per sekund mistet de interessen. Det naturlige neste steget var at cartoonists overtok tegnejobben.
Tegneserieskaperen Winsor McCay tegnet flere filmer med egne figurer. Han hadde en svært realistisk tilnærming til både figurtegning og bevegelser. I den mest kjente filmen hans, Gertie the Dinosaur fra 1914, tegnet han samme bakgrunn på nytt i alle rutene - altså tusenvis av ganger. Samme år oppfant Earl Hurd teknikken med å tegne figurene på animation cels (gjennomsiktig plastfolie) som kunne byttes ut og filmes mot den samme bakgrunnstegningen.
Innledning: Hva er cartoon?
De tidlige tegneseriefigurene ble kalt cartoons - det samme som mediet de var en del av. Figurene ble først tegnet relativt realistisk, men fordi de skulle tegnes om og om igjen i små ruter ble streken stadig enklere, og detaljene færre. De mest ekspressive kroppsdelene ble tegnet større enn vanlig: Hodet, øynene, munnen, hendene og føttene. Cartoons var figurer som skulle leses.
Over tid utviklet tegneseriefigurene seg fra typetegninger til et mylder av unike personligheter. De fikk forskjellige størrelser og kroppsformer. Dyrefigurer var like vanlig som menneskefigurer. Tegneserieskaperne lekte seg med språk og dialekter.
Innledning: Hva er cartoon?
I 1890-årene tok avisene New York World og New York Journal opp konkurransen med de populære vittighetsbladene. Hver søndag trykket de et ekstra fargebilag med humoristiske tegninger og tekster - og etter hvert også tegneserier.
Tegneserier hadde eksistert lenge, i ulike former, men i de populære søndagsbilagene nådde de videre ut enn noen gang tidligere. Dette var begynnelsen for tegneserier som massemedium.
Innledning: Hva er cartoon?
Satiretegninger på 1800-tallet hadde ofte karikaturer av statsledere. Av og til erstattet tegnerne karikaturer med nasjonale symbolfigurer, som Uncle Sam, John Bull, den russiske bjørn eller den tyrkiske kalkun. De utviklet også et galleri av typer som var umiddelbart gjenkjennbare for leserne. Det kunne være historiske eller litterære personligheter, eller symbolske figurer som døden, justitia, moder natur, fader tid eller dyrefigurer med menneskelige trekk.
Vitsetegnerne bygget videre på og utvidet dette persongalleriet - med f.eks. huleboere, vampyrer, hekser, pirater, bødler, motorsyklister, astronauter, dørselgere og utallige andre.
Typetegninger som dette omtales ofte som f.eks. cartoon caveman, cartoon biker, osv.
Vitsetegninger har også en rekke typiske situasjoner som brukes om og om igjen, med stadig nye variasjoner, som tørst person krypende gjennom ørkenen, pasient på psykologens sofa, spåkone med krystallkule, fakir på spikermatte, straffanger som henger etter armene, osv.
Mange typetegninger som var vanlig å bruke tidligere kan virke fordomsfulle sett med dagens øyne. Satire er ferskvare. Det samme kan ofte sies om vitsetegninger.
A Brutal Fellow (1854) av John Leech
Innledning: Hva er cartoon?
Satiremagasiner, også kalt vittighetsblader, hadde sin storhetstid på 1800-tallet i en rekke land, også i Norge. Magasinene trykket humoristiske og satiriske tekster og tegninger. Tegningene fylte vanligvis en hel side. Tegnerne jobbet direkte med trykkplater, ofte i samarbeid med en gravør. Mange eksperimenterte med skrift i tegningene, i form av snakkebobler, titler og skilt, men dette var komplisert - og måtte dessuten gjøres speilvendt. Det mest vanlige var å plassere teksten under tegningen.
I Storbritannia og USA ble tegningene kalt cartoons. Tegnerne var cartoonists, og cartoon-tegning ble omtalt som cartooning.
I 1890-årene tok New York-avisene opp konkurransen med satiremagasinene. Hver søndag trykket de et eget bilag med humoristiske tekster og tegninger. Avisene var billigere enn magasinene, i større format og dessuten i farger.
Our Antediluvian Ancestors (1901) av Frederick B. Opper
Det er fremdeles vanlig at vitsetegninger har teksten under tegningen.
Substance and Shadow (1843) av John Leech
Innledning: Hva er cartoon?
I 1843 skulle parlamentsbygningen i London få nye veggmalerier - med storslagne historiske panoramaer. Publikum kunne betale en shilling og få se en utstilling av cartoon-skisser av de planlagte freskene. For det satiriske magasinet Punch var denne utstillingen symbolsk for den styrende overklassens sløsing, satt i kontrast mot den rådende fattigdommen i 1840-årene. Tegningen over, av John Leech, viser møtet mellom de pompøse overklassemotivene og de lutfattige London-beboerne.
Som en ekstra satirisk vri kalte han tegningen en cartoon. Hvis styresmaktene kunne presentere sitt syn med enkle strektegninger kunne Punch gjøre det samme, mente han. Denne vrien traff en nerve hos britene. De begynte å kalle satiretegninger cartoons, og senere spredde det seg til alle morsomme tegninger på trykk - uavhengig av satirisk innhold. Cartoon hadde fått en helt ny betydning!
De britiske magasinene ble også lest i USA, og amerikanerne begynte å produsere sine egne versjoner. De kalte også tegningene cartoons.
Ung mann sovende på bakken (1504), skisse av Rafael
Innledning: Hva er cartoon?
I senmiddelalderen begynte italienske billedkunstnere å bruke papir som en del av forarbeidet til skulpturer, billedvev, glassmalerier og fresker. De skisset først motivet i full størrelse på et stykke tykt papir, eller rettere sagt kartong. Så overførte de motivet til materialet de skulle jobbe videre med. Disse skissene kalte de cartone, italiensk for kartong.
Cartone-teknikken var spesielt nyttig for freskomalerne. Fresker males med vannfarger på våt mur, og man må jobbe raskt før murpussen tørker. Når kunstnerne kunne skisse motivet på forhånd fikk de mer tid til å jobbe med farger, toner, detaljer og annet.
Nattverden (1495-1498), freske av Leonardo da Vinci
I renessansen fortsatte kunstnerne å bruke cartone-skisser når de malte med oljefarger på lerrett. De skisset på tynnere papir og brukte gjerne samme skisser flere ganger. Skissene var ofte flott utført, og senere ble det vanlig å ha egne utstillinger av cartone-skisser.
På engelsk ble cartone oversatt til cartoon. På 1600- og 1700-tallet pleide britene å legge til en ekstra "o" når de oversatte ord fra italiensk, fransk og spansk som endte med "-on" eller "-one". Med en ekstra bokstav fikk ordene mer tyngde på slutten, som f.eks. balloon, cocoon, lagoon, baboon, saloon, maroon, macaroon, dubloon...
Her ser du hvordan freskomalerne brukte cartoons:
Og her er cartoon-teknikken brukt til oljemaleri:
De fleste kjenner til ordet cartoon. Men hva betyr det? Og hvordan oversetter man cartoon til norsk? Leter du på nett eller i oppslagsverk finner du flere, ofte motstridende forklaringer.
Alle tegneseriekursene mine er basert på cartooning. Jeg bruker også de samme teknikkene når jeg tegner og skriver mine egne serier. Derfor vil jeg rette litt fokus mot dette underlige ordet - som ofte blir oversatt og oversett. Cartoon har en lenger historie enn de fleste er klar over, og det dukker fremdeles opp i nye sammenhenger og kombinasjoner.
Flere deler kommer.
