Ettersom jeg ofte får spørsmål om hvordan jeg lager Ørn Bjørn & Jørn vil jeg si litt (eller ganske mye, egentlig) om jeg jobbet med en av de nyeste: Nr 117 - fra Rutetid nr 5/2012, som er i butikkene nå (løp&kjøp!).
Ørn Bjørn & Jørn har sett omtrent lik ut siden begynnelsen i 1995 og er ikke akkurat komplisert å tegne. Ingen detaljerte bakgrunner, bare to snakkende hoder og samme antall ruter hver gang. Utfordringen ligger altså ikke i det visuelle men i replikkene/språket/dialogen. Utgangspunktet for de fleste sidene er min irritasjon over idiotiske ting som folk pleier å si - f.eks. når noen snubler på trynet i asfalten er det vanlig å spørre "Slo du deg?". Når jeg hører sånt hender det jeg kommer med et "morsomt" svar, men selvsagt - man kommer alltid på et bedre svar, hva man burde ha sagt, på et senere tidspunkt, når det er for sent. Grenseløst irriterende. Heldigvis har jeg mulighet til å avreagere på denslags ved å lage tegneserier av det.
Rutetid pleier å ha et gjennomgangstema i hvert nummer, f.eks. dating, musikk, religion eller annet som brukes ofte i vitsetegningene til Frode Øverli. Redaksjonen velger disse temaene ganske tett på deadline, og siden jeg liker å levere seriene mine i god tid rekker jeg sjelden å høre hva som er tema - og velger sjøl hva jeg vil skrive om. Denne gangen var jeg derimot litt sent ute, og fikk i oppgave å lage noe på temaet Helter.
Det første som slo meg var at en av dem kunne si: "Du er min største helt!". Når noen sier noe sånt er det vanlig at folk sier: "Er det sant?", noe som alltid har irritert meg. Hvorfor spør folk om noe jeg nettopp har sagt er sant? Tror de jeg står og juger dem rett opp i trynet? Hva skal man svare på noe sånt - Ja eller Nei? Hva om Ørn Bjørn svarer Ja og Jørn svarer Nei... Eller omvendt. Det var utgangspunktet til manuset denne gangen.
Først skriver jeg replikkene. Det er viktig å finne de rette ordene, helst uten overflødige ord, og ofte går jeg over og stryker unødvendige ord eller skriver hele siden på nytt. Men denne gangen hadde jeg flaks og traff rimelig godt på første forsøk. Klaffene i margen viser hvordan jeg fordeler replikkene i rutene. Jeg fikk det til å bli syv ruter, men ettersom Ørn Bjørn & Jørn alltid har åtte ruter gjorde jeg replikkene i første rute om til to ruter.
Jeg er veldig opptatt av timing og rytme i manusene, f.eks. ved å la en replikk starte i en rute og avsluttes i neste, og en godt plassert pauserute der de bare ser på hverandre kan være veldig effektivt. Dramaturgi er også viktig i Ørn Bjørn & Jørn, på den måten at jeg bygger opp siden rundt noe jeg kaller vendepunkter. Første vendepunkt i denne siden er at Jørn sier "Du er min helt, Ørn Bjørn". Så snakker de litt om det helt til Ørn Bjørn sier "Nei.", som da blir andre vendepunkt. Jeg prøver å få til en morsom replikk i siste rute hver gang, men det er altså ikke det viktigste i denne serien.
Og jeg planlegger det som er med hver gang: Begge navnene skal nevnes i dialogen, og de skal le i en av rutene.
I kladdemanuset ser jeg hvor stor plass teksten tar i rutene og finner ut hvilke ansiktsuttrykk de skal ha. Av og til har jeg med rekvisitter og andre detaljer, men ikke denne gangen.
Når jeg har god tid liker jeg å vise kladdemanusene til folk før jeg tegner selve originaltegningen. Da er jeg nysgjerrig på de umiddelbare reaksjonene folk har, om de ler selvsagt, men også om noe er uklart eller om det er noe de av en eller annen grunn stusser på. Det hender ofte at jeg forandrer eller forkaster manus på grunnlag av den typen tilbakemeldinger.
Tidligere, da Ørn Bjørn & Jørn gikk i andre blader hendte det at jeg sendte inn kladdemanusene for godkjenning av redaktøren før jeg tegnet originalene. Men det gidder jeg ikke lenger. Hvis de ikke vil ha sidene jeg leverer lager jeg heller en ny. Heldigvis har Rutetid trykket alt jeg har sendt dem så langt.
Kladdemanusene tegner jeg på vanlig A4 kopipapir, og originalsidene tegner jeg på teknisk tegnepapir - 250 grams Fabriano Tecnico 6, som jeg kjøper i blokker i A3-format. Det ligger stødigere på bordet og er lettere å viske på enn vanlig 70 grams kopipapir. Den glatte overflaten på teknisk tegnepapir er ikke behagelig å tegne med blyant på, men derimot er det perfekt for de fleste typer tusjredskaper. Jeg legger arket oppå en av de gamle sidene for å tegne opp alle rutene i riktig størrelse, og så er det bare å tegne i vei.
Siden er sikkert litt utydelig på skjermen din, fordi jeg har tegnet den med blå blyant.
Her har jeg begynt å rentegne. Hvis jeg hadde skisset siden med vanlig blyant måtte jeg nå ha visket ut blyanstrekene, men det slipper jeg ettersom jeg brukt blå blyant, som ikke synes når jeg scanner.
Jeg bruker helt vanlige tusjpenner (Pilot, Uni-Pin eller Staedtler) når jeg rentegner (tusjer), størrelse 0.8 til håndteksting og 0.5 til alt annet. Til ruterammene bruker jeg en litt fet sprittusj.
Så fyller jeg inn svart med en Pilot Marker for Projektor - størrelse M (medium). På dette trinnet planlegger jeg hva som skal bli svart og hvitt når jeg senere inverterer. Det er viktig å være oppmerksom så jeg ikke f.eks. legger inn tusj i øyenbrynene til Jørn.
Det siste jeg gjør før scanning er å tegne inn pupillene deres med korrekturlakk, og når korrekturlakken er tørr tegner jeg inn glimtet/høylyset i pupillene med projektor-tusjen.
Så scanner jeg den inn i 600 dpi oppløsning. Jeg liker å scanne inn sidene i grayscale for så å dra opp kontrasten i Photoshop med å bruke Image>adjustment>threshold og så gjøre om til bitmap. Det er selvsagt mulig å scanne det inn som bitmap med en gang, men jeg liker å gjøre det som jeg alltid har gjort det. Det er blitt et lite rituale for meg å lage disse sidene, nesten som en slags meditasjon.
Jeg tegner sånn noenlunde rundt rammene med lassoverktøyet og inverterer. Før gjorde jeg dette med å bruke mus, så tegnebrett og nå bruker jeg en Wacom Cintiq, men jeg liker at det fremdeles ser litt skeivt og omtrentlig ut.
Nå ser jeg serien i negativ for første gang, noe som alltid gir meg et lite kick. Det oppleves også som en belønning å se at alle de hvite feltene og strekene fungerer som planlagt.
Så lagrer jeg siden med denne logoen i "Pyton-format". Da serien gikk i Pyton, og da den ble samlet i bok, hadde den dette formatet og denne logoen.
Til slutt legger jeg siden inn i "Rutetid-formatet", som er litt smalere enn Pyton-formatet - derfor laget jeg en ny logo til dette formålet. Tidligere gikk Ørn Bjørn & Jørn i Pondus og jeg var livredd for at redaktøren skulle be meg om å tegne serien i farger. Ørn Bjørn & Jørn må være i negativ svarthvitt ellers funker det ikke, synes jeg. Derfor lagde jeg denne logoen som det var mulig å legge farge i, sånn at det ble litt farge på siden likevel. I Pondus la jeg inn mørkebrunt i logoen, både fordi jeg synes brun er en stygg farge, men også fordi at da hadde siden med farger fra hele CMYK-registeret og kunne derfor på ingen måte kalles en svarthvit-side. I tilfelle noen skulle påstå noe sånt. I Rutetid har de farger på alle sidene uansett, så jeg tok sjansen på å nøye meg med en mer dempet gråfarge. Ingen har klaget på fraværet av farger så langt, så da fortsetter jeg vel på den måten.
Det var det, en lang og nerdete utredning om hvordan en Ørn Bjørn & Jørn-side blir til. Vil du vite hvordan serien startet bør du skaffe deg samleboka De Hundre Beste Ørn Bjørn & Jørn, og vil du vite hvordan serien fortsetter bør du følge med på Facebook-siden. Og så må du kjøpe Rutetid, selvsagt.
