Kommentarspor: Kællær

 I 1988 var jeg 18 år og fullførte ettårig grunnkurs Tegning på Glemmen vgs i Fredrikstad. Jeg søkte om å komme videre på reklametegerlinja, men kom ikke inn. Like greit, ettersom jeg ikke hadde noe ønske om å bli reklametegner. Jeg bestemte meg for å satse alt på å bli serietegner - og mitt første mål var å få noe på trykk i en avis. 

Fredrikstad har to lokalaviser: Fredrikstad Blad og Demokraten. Jeg regnet med at hvis jeg tegnet en serie som foregikk i Fredrikstad ville sikkert en av avisene trykke den. Det var utgangspunktet for Kællær. 

"Kællær" er Fredrikstaddialekt for gubber, og jeg hadde veldig lyst til å lage serier om snåle gubber. Ikke minst fordi eldre mennesker, og særlig eldre menn, er lettere å tegne enn unge mennesker. De har flere tydelige linjer og karakteristiske trekk i ansiktet. Jeg koste meg virkelig med å designe figurer til serien, og som du ser på persongalleriet over lagde jeg mange av dem. (Altfor mange synes jeg nå i ettertid, for det er bedre å starte en slik serie med noen få, tydelige personligheter.) 

 Jeg prøvde å få med kjente lokale steder i bakgrunnen på flere av seriene, og all dialogen var på Fredrikstaddialekt, noe jeg hadde mye moro med. 

De første Kællær-episodene er basert på vitser jeg fant i en vitsebok. Jeg følte meg mye tryggere på å tegne enn å skrive, og særlig det å finne på idéer til historier synes jeg var vanskelig. Derfor, i stedet for å vente på inspirasjon til geniale idéer, startet jeg med disse vitsene og tok det som en øvelse i å få dem til å fungere visuelt. 

Jeg hadde lest at originaltegningene alltid var større enn formatet seriene ble trykket i så jeg tegnet disse i et enormt format: 31x48 cm. Dessuten klarte jeg sjelden å holde figurene innenfor rammene så formatet ble i praksis enda større. 

Kællær er rentegnet hovedsaklig med pensel og flytende tusj. Det er lurt å tegne i et litt stort format når man bruker pensel. Men ikke så lurt å bruke akvarellpapir til tusjing. Det har en ru overflate som sprer hårene i penseltuppen hele tiden, dessuten suger det til seg tusj så man blir nødt til å dyppe hele tiden. Å håndtekste med pensel er heller ingen god idé. 

Gråtonene i serien fikk jeg til ved å klistre Letratone på originalene. Letratone var dyrt, og siden originalene var enorme og jeg brukte altfor mye gråtoner (for å dekke over svakheter i tegningene) brukte jeg en liten formue på dette. Nå gjøres alle sånne gråtoner digitalt selvsagt. 

 Denne er ikke hentet fra vitseboka, men er en av vitsene far min likte å fortelle. Jeg regnet med at hvis jeg tegnet en av vitsene hans ville han synes det var mindre problematisk at jeg satt inne på rommet mitt og tegnet hele dagen - i stedet for å prøve å finne meg en skikkelig jobb. 

Her har jeg endelig klart å løsrive meg fra vitseboka og har funnet på historien sjøl. Kanskje ikke verdens morsomste poeng, men et stort framskritt for meg. Slapstick-humoren her er ganske vellykket, synes jeg. Og jeg hadde funnet en tusjpenn å håndtekste med. 

Med disse fire seriene i mappa gikk jeg til Demokraten, og... de gikk med på å trykke serien! Dessuten ville de lage en reportasje om meg! Nå hadde jeg slått gjennom og kunne se fram til en lang lysende karriere som profesjonell serietegner. 

Men Demokraten var selvsagt mest ute etter interessant lokalstoff. Og en kvisete tenåring som lager egne tegneserier på gutterommet, "illustrert" med et par av seriene var vel verdt et oppslag. En fast serie var de derimot ikke interessert i. Kanskje fordi de synes det fikk holde med stripeseriene bakerst i avisa? Eller de synes jeg var grådig som ba om 500 kr pr episode? Uansett, det eneste som ble trykket var persongalleriet og den første episoden. 

Jeg ble nødt til å prøve igjen. Og finne på noe bedre.