Manuskurs, del 9: Lydord

Lydordene er også en del av manusskrivingen. Hvilke lydord man velger og hvordan man bruker dem påvirker leseopplevelsen. Hvis man vil gi serien et realistisk eller "seriøst" preg er det vanlig å bruke lydord som ikke tiltrekker seg særlig oppmerksomhet eller å utelate dem totalt. I humorserier og ekspressive actionserier derimot er det bare å køle på med lydeffekter.

Man kan bruke tradisjonelle lydord som Bang, Poff, Vrom, Klikk, Ring osv. Noen liker å bruke engelske lydord, som Smash, Pow og Boom, og det er også mulig å fornorske kjente engelske lydord - Krønsj er f.eks. et fornosket Crunch. Disse forstår alle leserne umiddelbart, og gjør leseopplevelsen veldig effektiv.

Men man kan også gå mer kreativt til verks og skrive på en fonetisk, lydmalende måte - eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Da må man forestille seg lyden for sitt indre øre, og så prøve å finne den kombinasjonen av bokstaver som best gjengir lyden eller stemningen man vil formidle. Det lønner seg å skrive flere tekstversjoner av samme lyd, og så velge den som passer best.

Her er noen eksempler på lydord jeg har brukt:

Schprzktrakatzcktz! Når professoren setter i gang sin fantastiske (og skremmende) maskin høres det slik ut. Den vanligste måten å bruke lydord på er nettopp å poengtere en høy lyd eller et slags klimaks i historien.

Bodomm! Bodomm! Bodomm! Lydordene kan også framheve små, knapt hørbare lyder - men som oppleves som høylydte.

Beng! Bing! Pokketi! Blang! Smådenging på metall. Hadde jeg tegnet bokstavene større, ville de samme ordene virket mye mer brutale. Den visuelle utformingen av lydordene er selvsagt ekstremt viktig.

Snubl! I humorserier kan man også bruke jukselydord og tullelydord. Da er ikke hensikten å skape illusjonen av lyd i det hele tatt, men snarere at det er morsomt å plassere inn erstatningsord der leserne er vant til å se lydord.

Ka-Snørrr!!! Smøre! Smøre! Smøre! Man kan ha mye moro med lydord. Lykke til!

Tema neste gang: Lydskrift.