Neste helg (4. - 6. desember) drar jeg til Bergen og har kurs på Tegneloftet sammen med Kim Holm og Fredrik Rysjedal. På denne plakaten de har laget i anledningen finner du alle detaljer hvis du har lyst til å melde deg på:
Oppdatering: Kurset er dessverre avlyst på grunn av for få påmeldte. Men vi prøver igjen til neste år.
I desember blir det julekalender her på Tegneseriekurs.com! Hver dag legger jeg ut en side eller to fra juleheftet Espen-album nr. 1 - Makan til julenisse! fra 2003. De av dere som har lest historien før får ha meg unnskyldt, men i og med at heftet ikke akkurat var noen kioskvelter regner jeg med at for mange er dette første møte med julefeiringen hos Per, Pål og Espen.
Første episode kommer 1. desember.
Mandag, tirsdag og onsdag denne uka hadde Flu Hartberg og jeg kurs for åttendeklassingene på Løten ungdomsskole.
Hver av klassene fikk et dagskurs hver - A-klassen på mandag, B-klassen på tirsdag, og så kan du jo prøve å gjette hva som skjedde på onsdag.
En av jentene i A-klassen begynte til og med å lage sitt eget tegneseriehefte.
Litteratursymposiet i Odda hadde tegneseriekurs på programmet i år.
8. og 9. oktober var jeg på Odda Videregående Skole for å holde kurs for 10 påmeldte elever.
Vi hadde bare 2 x 3 timer til rådighet så ingen rakk å tegne serien sin ferdig, men alle fikk laget hvert sitt kladdemanus.
Teip fant vi ikke, så vi improviserte en utstilling av manusene på kateteret i stedet.
Etter Litteratursymposiet gikk turen videre til Jondal, der bibliotekar Maria Brattbakk hadde invitert meg til å holde to tegneserieforedrag for ungdomstrinnet på Jondal Skule.
Elevene ble oppfordret til å tegne og finne på historier i løpet av foredraget. Noen rakk faktisk å få skrevet en hel tegneserieside på den korte tiden. Ikke dårlig!
16. - 18. september var jeg tilbake på Einar Granum Kunstfagskole for å holde tegneseriekurs.
Granum legger stor vekt på tegneundervisningen, så jeg fokuserer mest på idéarbeid og fortelleteknikk på kursene mine.
Siste dag hengte vi opp seriene og hadde gjennomgang.
Tor Arne Hegna har laget egne tegneserier, vært drivkraften i forlaget Telemark Tegneserieverksted og livnærer seg som webdesigner. Han har skrevet om og anmeldt tegneserier bl.a. i TEGN og på tegneserier.no. Begge disse er nedlagt, derfor lanserer Tor Arne i disse dager nettstedet seriekritikk.no.
Midt i lanseringen av det nye nettstedet fant han tid til å svare på noen spørsmål om tegneseriekursene sine:
Når og hvor holdt du ditt første tegnerseriekurs?
Når jeg gikk på GK Tegning i 90-91 så hadde jeg et lite kurs for resten av klassa, kan tenke meg det var det første. Ellers hadde jeg flere i 93, rett etter at jeg hadde gitt min første serie, og senere (men på nittitallet) holdt jeg noe som jeg kalte for ”Serieferie”, som var ukentlige kurs om sommeren.
Kan du beskrive kort hvordan du pleier å legge opp kursene dine, og hva du synes det er viktig at deltakerne får med seg?
Jeg har vel etter hvert standardisert på et opplegg der man tar utgangspunkt i strekfigurer og lager en stripe eller kort fortelling med slike figurer. Utgangspunktet var en opptaksprøve til Statens Kunst og håndverkskole (aner ikke hva den heter i dag) som jeg jobba på i 91, men som jeg aldri leverte fordi jeg mente det var for dårlig. Uansett var en av oppgavene der å lage en instruksjon på hvordan man skifter dekk på en sykkel uten bruk av ord. Jeg lagde en tegneserie som jeg egentlig var ganske fornøyd med rent formmessig, og jeg har senere brukt den som mal for undervisningsopplegget.
Poenget er å vise at man ikke trenger å være en verdensmester i tegning så lenge man skjønner teknikken som trengs for å fortelle.
Jeg har også holdt foredrag om tegneseriens historie, om tegneseriens virkemidler og om enkelte serieskapere eller tema, men det blir da gjerne for et voksent og spesielt interessert publikum.
Kan du nevne noen steder der du har holdt kurs?
Har holdt på Høyskolene i Telemark (Bø og Notodden) samt ungdoms- og barneskoler i området her jeg bor, men og vært med på opplegg i regi av biblioteker både i Ål og Brummundal.
Er det noe sted du jevnlig holder kurs?
Først og fremst på de lokale skolene
Hender det at du reiser til andre deler av landet for å holde kurs, eller underviser du kun i nærmiljøet? Og hvor i landet holder du til?
Det er stort sett forespørsler i nærmiljøet, ja. Her kjenner de fleste meg, og da er det jo lett å spørre. Har vel ikke akkurat vært særlig aktiv på markedsføring heller, og da kan en vel ikke forvente store pågangen. Dessuten er jeg vel mer kjent som seriekjenner enn serieskaper, og da er det mer naturlig at man bruker aktive serieskapere til å holde kurs.
Jeg har normalt bare 1-3 kurs i året, så særlig aktiv er jeg ikke, men så lenge noen spør etter kurs så kommer jeg nok til å holde kurs også.
Jeg holder til i Telemark, nærmere bestemt Sauherad kommune. Ikke akkurat det største seriemiljøet her, men noen interesserte er det. Arne W. Isachsen bor bare noen få kilometer unna, men han er jo ikke aktiv serieskaper lenger.
Ser vi større på det så er det ikke langt til Grenlandsområdet hvor Tor Ærlig holder til, et av de virkelige store navna i norsk seriemiljø i dag.
Du kan lese mer om kursene til Tor Arne her.
Følg med på seriekritikk.no.
Tor Arne har også en blogg.
E6 Østfold Medieverksted arrangerer i disse dager et kombinert tegneserie- og tegnefilmkurs for ungdom. Kurset går over flere kvelder på Kulturskolen i Fredrikstad.
På en av disse kveldene - tirsdag 15. september - var jeg innom og snakket litt om fortelleteknikker og hvordan man designer figurer som kan brukes i både tegnefilm og tegneserier.
Deltagerne skal i løpet av kurset først lage en tegneserie, og senere lage en tegnefilm av den samme serien. En vanskelig oppgave, men som dere ser på bildene så mangler ikke deltagerne ideer!
Lykke til med både serier og filmer!
9. og 10. september arrangerte Farsund Bibliotek et tegneseriekurs, som jeg ledet. Det var 10 deltagere i alt. Her ser vi dem i full gang med å jobbe med idéer:
Den andre dagen ble mest brukt til å tegne originaler:
Selv om kurset var ganske kort (2 x 4 timer) rakk flere å bli ferdig med serien sin i løpet av kurset. De andre kunne levere serien sin senere. Biblioteket planlegger å samle seriene i et eget hefte, og vil stille ut originalene.
Farsund Avis har også skrevet om kurset.
Kroki (eller croqouis, som det heter opprinnelig) er en tegneøvelse som består av å lage raske skisser. Man skal prøve å gjengi et hovedinntrykk av motivet på tegne/skisseblokka på kortest mulig tid - ofte på bare noen minutter eller mindre. Det er en slags øvelsestegning, eller oppvarming. Å tegne kroki gir øvelse i hurtighet og oppfatningsevne.
Tegningene i dette kapittelet er tegnet på en A3 skisseblokk med 3B-blyanter og kullstift. De er fra den gangen jeg gikk på tegnelinja, der vi startet hver dag med halvannen times frihåndstegning. Vi satt i ring med skisseblokka i fanget, og en etter en måtte vi stille oss i midten og bli tegnet av de andre. Læreren hadde stoppeklokke. Først fikk vi god tid - tre minutter per motiv - men gradvis ga han oss mindre tid å jobbe på. Etter et par måneder var vi nede på fem sekunder per tegning.
Det sier seg selv at når man har så lite tid må man droppe detaljene og konsentrere seg om hovedlinjene i motivet. På den måten lærte vi oss hva som var viktigst å få med når vi skulle gjengi en kroppspositur og den mest effektive måten å gjøre det på. Dette er selvfølgelig ypperlig trening for serietegnere, som ofte trenger å tegne figurer i bevegelse. Særlig i jobben med kladdemanus og blyantskissingen av originaltegningene er dette egenskaper som er gode å ha med seg.
Alle skoler som underviser frihåndstegning har en eller annen variant av kroki-tegning på timeplanen. Av og til har de en blanding av kroki og akt (tegning etter naken modell). Det finnes øvelser der man kan tegne kroki på egen hånd (og kanskje jeg kommer tilbake til dem her på bloggen), men det mest effektive er å gjøre det sammen med andre - og med en erfaren tegner/tegnelærer som kan gi deg innspill på tegningene dine og utviklingen din.
Tekst som er skrevet inn i snakkebobler er ikke egentlig tekst - det er stilisert lyd, eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Det er derfor de kalles snakkebobler og ikke tekstbobler. Hensikten er at leseren skal "høre" lyden av figurenes stemmer inne i sitt eget hode.
Hvis du gjør et opptak av en helt vanlig samtale og så skriver alt som ble sagt helt ordrett, vil du antagelig oppdage hvor ujevnt folk snakker. Det er flust med gjentagelser, små pauser, eeh-lyder og intetsigende tilleggsord som liksom, atte og asså. Det er svært få som utrykker seg helt presis hver gang de åpner munnen, og så å si ingen som snakker korrekt hverken bokmål eller nynorsk - iallfall ikke uten å anstrenge seg. En filmmanusforfatter skriver med tanke på at en skuespiller skal gjøre teksten levende. En tegneserieforfatter derimot vet at teksten skal leses nøyaktig som den er skrevet - ikke minst hvis tegner og forfatter er en og samme person. Det kan derfor lønne seg for en serieforfatter å skrive på en muntlig og levende måte.
Dialekter er et typisk eksempel på lydskrift. Det letteste er selvsagt å skrive den dialekten du selv snakker, eller en du kjenner godt. Hvis serien din skal ha med figurer som snakker en dialekt du ikke helt mestrer, kan du enten la det bli parodisk ved å skrive sånn du tror det skal være - eller du kan spore opp noen som faktisk kan dialekten og som kan hjelpe deg. I eksempelet ovenfor fikk forfatter Ola Hegdal hjelp av en kollega fra Hallingdal med å få til den rette ordlyden i hallingdialekten.
Andre typer lydskrift er gebrokkent norsk, stamming, barnespråk og folk som er forkjølet: "Jeg ed thå fodkjøded!". Det er utallige måter å uttale det norske språket på, og en morsom utfordring å prøve å gjengi dem skriftlig. Jeg pleier å tenke på det som at jeg skriver en film der jeg får lov til å spille alle rollene sjøl.
Av og til er grensene mellom replikker og lydord flytende. Snufs! skal i denne sammenhengen ikke leses som et ord, men oppfattes som en lyd. Det er altså et lydord selv om det er plassert i en snakkeboble.
Når noen kremter kan man bruke ord som Ahem eller Hrrrmf, men det er også mulig å jukse og skrive rett og slett Kremt!
En liten advarsel til slutt: Husk at mange synes det er slitsomt å lese store mengder lydskrift, så hvis du lar alle personene i serien din snakke i et språk som leserne må dekode fonetisk for å få med seg meningen risikerer du å miste en rekke lesere. Det vanlige er å la hovedpersonen(e) snakke på en lett leselig måte mens bifigurene gjerne er mer fargerike og eksentriske.
Tema neste gang: Unike stemmer.
Lydordene er også en del av manusskrivingen. Hvilke lydord man velger og hvordan man bruker dem påvirker leseopplevelsen. Hvis man vil gi serien et realistisk eller "seriøst" preg er det vanlig å bruke lydord som ikke tiltrekker seg særlig oppmerksomhet eller å utelate dem totalt. I humorserier og ekspressive actionserier derimot er det bare å køle på med lydeffekter.
Man kan bruke tradisjonelle lydord som Bang, Poff, Vrom, Klikk, Ring osv. Noen liker å bruke engelske lydord, som Smash, Pow og Boom, og det er også mulig å fornorske kjente engelske lydord - Krønsj er f.eks. et fornosket Crunch. Disse forstår alle leserne umiddelbart, og gjør leseopplevelsen veldig effektiv.
Men man kan også gå mer kreativt til verks og skrive på en fonetisk, lydmalende måte - eller lydskrift, som jeg liker å kalle det. Da må man forestille seg lyden for sitt indre øre, og så prøve å finne den kombinasjonen av bokstaver som best gjengir lyden eller stemningen man vil formidle. Det lønner seg å skrive flere tekstversjoner av samme lyd, og så velge den som passer best.
Her er noen eksempler på lydord jeg har brukt:
Schprzktrakatzcktz! Når professoren setter i gang sin fantastiske (og skremmende) maskin høres det slik ut. Den vanligste måten å bruke lydord på er nettopp å poengtere en høy lyd eller et slags klimaks i historien.
Bodomm! Bodomm! Bodomm! Lydordene kan også framheve små, knapt hørbare lyder - men som oppleves som høylydte.
Beng! Bing! Pokketi! Blang! Smådenging på metall. Hadde jeg tegnet bokstavene større, ville de samme ordene virket mye mer brutale. Den visuelle utformingen av lydordene er selvsagt ekstremt viktig.
Snubl! I humorserier kan man også bruke jukselydord og tullelydord. Da er ikke hensikten å skape illusjonen av lyd i det hele tatt, men snarere at det er morsomt å plassere inn erstatningsord der leserne er vant til å se lydord.
Ka-Snørrr!!! Smøre! Smøre! Smøre! Man kan ha mye moro med lydord. Lykke til!
Tema neste gang: Lydskrift.
